Vi beundrer den perfekte, men elsker den uperfekte

Vi fascineres av rette tenner, stramme muskler, sterke meninger og dyre klokker. Vi lar oss imponere av høydepunkt-reels i feeden vår. Det er ikke det at vi ikke gjennomskuer illusjoner om det perfekte.

Vi vet at strammere rumpe og de nyeste skoene ikke gir oss lykke, men vi beundrer og streber etter det lyteløse likevel. Hvorfor gjør vi det?

Vi vil forstå oss selv, og vi vil ha det bra

Menneskets evne til selvrefleksjon gjør menneskearten spesiell. Vi er skapt med et driv etter å forstå oss selv. Og for å forstå hvem vi er, må vi sammenligne det opp mot noe. Mot noen det er naturlig å sammenligne seg med; andre mennesker. For å finne ut hvem du er, må du sammenligne deg med andre.

Samtidig har vi et iboende behov etter å føle at vi er bra. Det ligger en sterk motivasjon i alle mennesker om å ha gode følelser om seg selv, derfor streber vi kontinuerlig etter å være den beste utgaven, for å føle oss bra.

La meg ta et eksempel: Sara fra arbeidsgruppa di er så god på presentasjoner. Du blir imponert, og ser at de andre også blir det. Du vil finne ut av: Er jeg like god? Ser de andre meg på samme måten? Du prøver å finne den objektive forståelsen av dine kvaliteter. Men du har også et behov for å føle deg bra, og nå som Sara er modellen for det nivået du strever mot, vil du kanskje bli bedre enn Sara. Da først kan du være trygg på at du er objektivt god.

Hvis du øver mye på presentasjoner, er det kanskje Saras tur til å beundre deg neste gang. Det er ingenting galt med å prøve å bli bedre i noe, men hva er effekten av å alltid måtte fremstå som pen, flink, sterk eller smart? Jo, ettersom ingen av oss til enhver tid er pene, flinke, sterke eller smarte, skjuler vi sider av oss selv som ikke er beundringsverdige. Konsekvensen er at vi blir fanget i en speilhall, der jeg holder opp mitt beste bilde og du holder opp ditt, og usikkerheten på om vi egentlig er gode nok øker.

For å knytte bånd, må vi ut av speilhallen

Å beundre er ikke det samme som å elske. Beundring gir ikke den tryggheten vi trenger for å åpne oss for andre og knytte bånd. Tvert imot, den skaper ofte trøbbel. Hvis du ikke klarer å bli like god som Sara, vil du mest sannsynlig løse det enten ved å kritisere deg selv og trekke deg unna, eller bestemme deg for at du ikke liker Sara så godt uansett. Begge deler minsker sjansene for å utvikle et nært vennskap.

For å knytte bånd, må vi komme oss ut av speilhallen. For å elske noen, må vi få bilder av den andre uten filter, og vi må ta den risikoen det er å vise andre hvem vi er, når maska er av. Vi må tørre å vise sårbarhet.

Sårbarhet – kjernen av alle følelser

Tenk gjennom forholdet du har til det mennesket du liker best. Er det fordi han er den beste til å lage excelark? Eller fordi hun har den dyreste veska? Eller fordi du aldri har sett dem gråte?

Vi assosierer ofte sårbarhet med «mørke» følelser, som skam, frykt, tristhet og skuffelse, følelser vi ikke vil at andre skal få innblikk i. Men sårbarhet er hverken bra eller dårlig, sårbarhet er kjernen av alle følelser. Å føle er å være sårbar. For hva vi føler avslører hvem vi er, hva vi drømmer om, hva vi ser som formål og mening i livet.

Å vise sårbarhet er å fortelle om noe du er usikker på, noe du angrer på, noe som gjør deg sint eller trist. Eller noe som du virkelig elsker, men som du ikke tror at andre liker. Å våge å være sårbar i relasjoner, gir deg mulighet til å bli sett som du er, både styrke og svakhet. Du har kanskje merket at følelsene for et annet menneske ble sterkere når det åpnet seg opp om noe vanskelig? At relasjonen mellom dere ble tettere? At det plutselig ble tryggere for deg å lette litt på din egen maske?

Risikerer vi avvisning, kan vi vinne vennskap

Hvis du holder din egen sårbarhet skjult, gjør du det mest sannsynlig for å beskytte deg selv. Kanskje har du opplevd avvisning, eller har tanker om at du ikke vil tåle avvisning.Vi kan ikke kontrollere hvordan omverden møter oss. Å vise sårbarhet er ikke alltid en garanti for å bli inkludert, sett og forstått. For å oppnå nære relasjoner, må vi ta en sjanse. Går det galt i første runde, må vi prøve en gang til.

Du høyner altså sjansene for nære, meningsfulle relasjoner, dersom du tør å vise dine mindre perfekte sider. Samtidig kommuniserer du til andre at det er takhøyde for det samme.

Og bonusen i det hele; ved å vise sårbarhet, kan du øke din egen selvfølelse. Du blir elsket – ikke til tross for dine menneskelige mangler, men på grunn av at du våger å dele dem. Hvis noen andre liker deg som du er, blir det lettere for deg også.

Tør du møte høstens nye relasjoner med åpenhet, har du i hvert fall min beundring.