Du er bedre likt enn du tror

Mest sannsynlig, så liker andre deg bedre enn du tror. Når jeg skriver dette, henger du deg kanskje opp i at jeg skriver «mest sannsynlig». Vi skal komme tilbake til hva den usikkerheten gjør med oss.

Vi vil helst være helt sikre. Det er vi i beste fall bare med folk vi kjenner veldig godt. Men spennende forskning viser at også nye bekjentskaper liker oss bedre enn vi tror. Det er dette som blir kalt «the liking gap».

The liking gap

Vi vurderer oss selv som mindre likt enn vi faktisk er. Vi er våre egne verste kritikere. Vi tror andre er like kritiske som vi selv er når vi har klønete formuleringer eller forteller en historie på en måte som ikke ble så spennende som vi hadde håpet. Eller når det ble en småpinlig pause. Men andre vurderer oss på en ganske annen måte. De synes stort sett vi er ganske allrighte. Selv på en dårlig hårdag eller når vitsene ikke slår an.

The liking gap skaper krøll for oss. Når du tror andre ikke liker deg så godt, føles det unaturlig å vise hvor godt du liker dem. Du blir mer forsiktig og mindre åpen. Du holder deg mer i bakgrunnen. Du spør ikke om hjelp. Du lar være å gi de små tegnene på vennlighet som du trenger å gi for å få god kontakt med andre. Dette kan skape en vond sirkel hvor andre blir mer forsiktige og tilbakeholdne mot deg. Da tror du enda mindre på at de liker deg.

The liking gap er rett og slett et hinder for å utvikle vennskap, og kan gi ensomhet.

Hvorfor undervurderer vi hvor mye andre liker oss?

Usikkerhet

Usikkerhet spiller en stor rolle. Vi er ultrasosiale vesener. Vi er helt avhengig av gode fellesskap med andre. Sosial avvisning er veldig avskrekkende for oss. Dersom vi viser at vi liker andre, og dette ikke blir gjengjeldt, føler vi skam. Det er en av de følelsene vi mest av alt vil unngå. Så en av grunnene til at vi undervurderer hvor godt andre liker oss, er at det kjennes tryggest.

Selvkritikk

Selvkritikk er også med på å skape liking gap. I og med at relasjoner er så viktige, så prøver vi hele tiden å forbedre oss. Vi vurderer hva vi sier og hvordan vi opptrer. Det er ofte lurt. Dersom vi for eksempel har snakket lenge om oss selv, er det slett ikke dumt at stemmen inni oss veileder oss litt, og sier «nå bør den andre få anledning til å snakke litt om hvordan hun har det også».

Problemet oppstår når den selvkritikken blir for røff. Vi begynner kanskje å tolke at «hun kjeder seg sikkert sammen med meg» eller «hun synes jeg er en kløne». Uten annen grunn enn at vi ikke helt vet hva den andre tenker. Ofte er dessverre også den indre kritikeren slik at den sender en sur melding bare for å være på den sikre siden.

Uoppmerksomhet

En tredje grunn til at vi undervurderer hvor godt andre liker oss, er ganske banal og har med oppmerksomhetsspennet vårt å gjøre. Når du snakker, så er du ganske opptatt av hvordan den andre skal ta i mot det du sier.

Og når den andre snakker, kan du bli opptatt av deg selv og det neste du skal si. Når du bruker så mye kapasitet på det, så er det signaler fra den andre som du går glipp av – gjerne også et og annet som kunne fortalt deg at den andre faktisk liker deg.

Vi har blitt reddere for sosial risiko

Vi ser at ensomhet er et økende problem i dag. Vi kan lure på om det har skjedd noe i samfunnet som gjør at the liking gap blir større enn det hadde trengt å være. Mennesker er blitt reddere for å ta sosial risiko.

Vi kommer ikke på besøk uten å ha avtalt grundig på forhånd. Folk bruker ikke tid på å bare henge sammen. Vi tekster heller enn å ringe noen, for å ikke være påtrengende. For mange kjennes det tryggere å finne kjæreste på nett enn å ta sjansen på å ta initiativ ute i den fysiske verden. Når en ny gruppe studenter møtes, så ser jeg ofte at de sitter med hver sin mobil og heller er i kontakt med noen langt vekk enn å småprate med den ukjente personen ved siden av seg.

Samfunnet har utviklet normer som beskytter oss mot sosial risiko, men som kan øke the liking gap. De nye normene gir mindre mulighet til ekte og levende responser. Og kan gjøre mennesker mer ensomme.

Når the liking gap skaper såpass mye trøbbel for oss – burde vi bare kvitte oss med det?

Jeg tenker at noe liking gap er uunngåelig. Det har også et par positive sosiale effekter. Det gjør oss mer ydmyke ovenfor andre, og mer sensitiv på signaler. Du møter iblant mennesker som er skråsikre på sin egen sosiale fortreffelighet. Det er neppe dem du trives best sammen med. Det er en fin ting at vi erkjenner når vi ikke er helt sikre på at andre liker oss.

Det viktige er at vi er bevisste på at the liking gap faktisk er der. Og bli mer modige på å tåle usikkerheten. Da kan vi ta sjansen på å finne mer ut av hva andre faktisk synes om oss. Det gjør vi best ved å vise dem at vi liker dem. Og vise dem tillit ved å dele noe av vår uperfekthet. Det er slik vi finner de virkelige vennene våre.

Da hjelper vi andre med å komme ut av sitt liking gap, og – mest sannsynlig – får vi minket vårt eget liking gap samtidig.