Flokkens betydning

På en forblåst strand, mellom blå bølger og irrgrønn marehalm, vandrer en gammel mann. Han er kledd i rutete dress og stripete tversoversløyfe, som om han nettopp har kommet ut fra et høybygg i Barcode.

Den staselige bekledningen står i skarp kontrast til de nakne føttene som graver seg ned i sanden og etterlater gjenkjennelige spor. Slike spor som kan tilhøre ethvert menneske, enten hen er kledd i filler eller finklær.

Blikket til mannen er intenst og stirrer dypt inn i et kamera. Med stødig røst erklærer han følgende: «Du er ikke et ett-tall på jorden. Du tilhører en flokk. Bry deg om flokken din.»

Den dresskledde mannen i videosnutten er Per Fugelli, den avdøde sosialmedisineren som fortsatt er blant landets mest folkekjære vismenn. Sitatet er et råd til den kommende generasjonen – en av hans åtte resepter for et godt nok liv.

Ifølge Fugellis resept er opplevelsen av tilhørighet en av våre viktigste kilder til sunnhet. Uten en daglig dose meningsfull kontakt med andre mennesker, står vi i fare for å utvikle en rekke sosiale mangelsykdommer. Derfor går han i rette med Shakespeares Hamlet som hevdet at «to be, or not to be» er menneskets største eksistensielle dilemma. Nei, sier Fugelli, «to belong, or not to belong», det er dét som er spørsmålet.

Flokken og tilknytningssystemet

Ideen om at mennesket er et flokkdyr som er født for felleskap, har lang fartstid innen psykologien.

Sigmund Freud var tidlig ute med å utforske implikasjonene av Charles Darwins evolusjonsteori. Psykoanalysens far mente at det moderne mennesket var utrustet med en psyke som fortsatt var tilpasset de evolusjonære forholdene den hadde utviklet seg under, altså et slags prehistorisk stammesamfunn.

Den britiske psykiateren John Bowlby overtok stafettpinnen og utviklet teorien ytterligere. Han påpekte at spedbarnet, i likhet med andre nyfødte pattedyr, er påkoblet den sosiale virkeligheten fra første levestund. Babyen signalisere sine behov til omgivelsene og respondere på signaler fra sine primære omsorgsgivere. Hen føler trygghet ved nærhet og ubehag ved separasjon.

På bakgrunn av disse observasjonene lanserte Bowlby en teori om at alle mennesker er født med en biologisk betinget motivasjon for å søke felleskap og frykte separasjon. Han mente dessuten at denne motivasjonen ble regulert av et eget «tilknytningssystem», nesten et slags barometer som overvåker og reagerer på endringer i sosial nærhet og fjernhet.

Smerte og sosial utestengelse

Tilknytningssystemet gjennomgår en rekke hamskifter på reisen fra krybbe til grav, men representerer alltid en vedvarende kraft som driver oss mot flokken.

Dette er en av grunnene til at det gjør så fryktelig vondt å bli utestengt fra det sosiale felleskapet. Kroppen vet – på bakgrunn av tusenvis av år med evolusjonær erfaring – at forskjellen på innenfor og utenfor kan bety forskjellen på liv og død. Enkelte studier har faktisk funnet at sosial avvisning aktiverer de samme områdene i hjernen som fysisk smerte.

Det er kanskje derfor isolasjon alltid har blitt regnet som en spesielt grusom form for avstraffelse. Ikke bare fysisk isolasjon i form av fengselsceller og dårekister, men også psykologisk isolasjon i form av utestengelse.

Skjebnen til den jødiske filosofen Baruch Spinoza er et av de mest kjente historiske eksemplene på systematisk utfrysning. Han ble bannlyst fra det jødiske felleskapet på grunn av sine kontroversielle teologiske standpunkter.

Den 27. juli 1656 ble følgende dom – en såkalt «cherem» – opplest i hans lokale synagoge: «Vi beordrer at ingen skal kommunisere med ham [Spinoza], hverken muntlig eller skriftlig, eller vise ham noe velvilje, eller være i samme rom som ham, eller oppholde seg nærmere enn fire alen fra ham, eller lese noe som er skrevet av ham».

Etter denne dagen kunne hverken venner eller familie oppholde seg i nærheten av Spinoza uten å komme på kant med Gud og hele det jødiske miljøet. Dommen ble aldri opphevet.

Ta vare på flokken din

De aller fleste kan levende forestille seg hvor smertefullt det må ha vært for Spinoza å bli utestengt fra det sosiale felleskapet på en så brutal måte.

Likevel oppstår det stadig lignende situasjoner på skoler og arbeidsplasser i dagens Norge, om enn i litt mildere former. Sosial utestenging blir ofte brukt som et pressmiddel for å få andre til å innordne seg, eller som en kynisk strategi for å verne om sosiale ressurser.

Å manipulere tilknytningssystemet for å påføre andre mennesker ubehag, er stikk i strid med Per Fugellis anbefalinger. I hans resept på et godt nok liv utfordrer han oss tvert imot til å åpne opp flokkene våre og gjøre dem mer inkluderende.

Som sosialmedisiner vet han at dette er noe av det viktigste vi kan gjøre for å fremme folkehelsa. Det vestlige idealet om den individualistiske helten som ikke trenger andre mennesker – den ensomme cowboyen, det selvskapte geniet ­­­­­– er en løgn. Det er ingen som blir seg selv helt av seg selv. Vi trenger alle noen å stole på, noen å betro oss til, noen å bry oss om. Ved å invitere andre mennesker inn i flokken vår, kan vi alle bidra til at flest mulig får det best mulig.