Skal vi være venner?

Jeg er farmor, og befinner meg i skolegården på årets første ordentlige skoledag. Ikke den med flagget til topps og trippende 6-åringer med altfor stor sekk. Det var i går. I dag er hverdagen her, i alle fall nesten.

Et par lærere haster gjennom skolegården når klokka ringer, de går nok fremdeles på sommertid. De aller yngste elevene kom imidlertid helt presist. Nå har de stilt seg på rekke to og to bak læreren for å gå inn til klasserommet, og foreldrene står rundt dem. De ser litt nervøse ut: Kommer de små til å finne frem, finne do og ikke minst - finne venner?

Øvelse gjør mester

Jeg har vært like nervøs for å slippe familiens yngste av gårde, men akkurat nå kjenner jeg meg rolig. I rekken av små mennesker som ennå ikke kjenner hverandre, overhørte jeg nemlig verdens mest befriende spørsmål: – Skal vi være venner?

Den lille jentas vennskapsinvitasjon til sidemannen minnet meg på to ting: Vennskap oppstår der folk møtes, men selv om barna er sammen hver dag, kommer de til å måtte jobbe like hardt med sine «vennskapsferdigheter» som med matte og norsk. Det må øves, øves, øves:

• Hvordan kommer man egentlig inn i leken?
• Hvordan blir man venner igjen etter en krangel?
• Hva gjør man hvis man ser noen som går alene?

Krevende lekser

Alle barn kommer til å erfare svik, og alle vil lære seg en lekse eller to om lojalitet. På et eller annet tidspunkt kommer hver og en av dem til å føle seg misforstått, utenfor eller alene, og mange vil kjenne på hvor vondt det er å selv være en som svikter når det gjelder. Det sosiale livet er ikke det enkleste pensum, men det er livsviktig.

Når vi er bekymret for om barna våre har venner, er det jo fordi vennskap betyr mye for de fleste av oss. Vi ønsker oss livsvitner, altså noen som ser oss over tid. Vi trenger trøst, støtte og noen å le med, og vi trenger ikke minst litt korrigering.

På det beste er jo vennene våre som slipesteiner: De gjør oss litt rundere i kantene.

Våge å være nær

Vennskap er viktig, og det vidunderlige er at de alltid starter med et enkelt ønske: – Deg har jeg lyst til å bli kjent med.

Vi må altså først tørre å nærme oss et annet menneske, og så må vi fortsette å møtes. I timevis eller i små drypp, det vil variere. Ansikt til ansikt eller online, det trenger ikke spille noen rolle. Men møtes må vi.

Dette er enklere sagt enn gjort, jeg vet det. Som terapeut møter jeg både dem som synes de har for få venner, og dem som synes vennekretsen er for stor og uoversiktlig. Ingen av vennene er særlig nære. Like mange sier at de vennskapene de har kjennes stagnerte:

– Vi går på tomgang, nå møtes vi bare av gammel vane.

Så når vennskap er vanskelig for oss, er det kanskje barna vi må la oss inspirere av. De er flinke til å tørre å nærme seg hverandre, og de tillater seg ganske mye av det vi vil kalle «drama». Vennskapets grenser blir stadig tøyd, og noen ganger blir det brudd:

– Nå er vi ikke venner mer (men det kan endre seg i morgen).

Med deg blir jeg mer meg selv

Som voksne ønsker vi oss nok ikke samme spenningsnivå, og det er ingen grunn til å romantisere erting, mobbing eller utenforskap som varer over tid. Barn kan være brutale. Men hva om vi tillot noe mer friksjon i vennskapene våre, altså åpnet opp for uenighet og vanskelige følelser?

Å være nær er vel tross alt å kunne være seg selv sammen med et annet menneske, og da må vi kanskje våge oss på å ha litt ulike opplevelser av verden. Og de gangene et vennskap går på autopilot og du kjeder deg: Hva med å leke litt mer? Hvis vennskap skal vokse, må vi gjøre ting sammen, ikke bare snakke. Limet i et vennskap er felles minner og nye planer. På den måten skaper vi «historien om oss»: – Husker du da vi...!? Neste gang...

I dag var det en seksåring som minnet meg på at vennskap er «work in progress». For meg var det til stor inspirasjon.