Et slag for hverdagsensomheten

Siden pandemien gjorde seg gjeldende i våre liv tidlig i 2020 har vi stadig oftere hørt om ensomhet.

For oss som har brukt mye tid de siste årene på å lære om problemstillingen, så har vi sett en markant dreining mot kollektiv bevisstgjøring og økt åpenhet.

Det dukker opp i vitenskapelige studier, i politiske debatter og i abonnementsaker i mediene som skal ha appell nok til å fordre betalingsvilje. Et tema som i generasjoner har vært både tabubelagt og ansett som en privatsak, snakkes det nå høyt og offentlig om. Hvordan det påvirker både individet, samfunnet, og hvor viktig det er at vi retter søkelys mot det som har blitt betegnet som en av vår tids folkehelseutfordringer.

Enkelte nettbaserte påvirkere har delt personlige erfaringer som ensomme, et nytt tilskudd til åpenhetstrenden på nett som har behandlet flere sensitive tema de seneste årene, og oppnådd en viss oppmerksomhet, uten å ha slått helt igjennom.

Begrensede begrep

Det er positivt når utfordringer belyses, ofte er det starten på en løsning. Likevel føler jeg på en ambivalens hver gang jeg hører ordet ensomhet.

Det er et begrep som tegner et bilde av noe negativt, trist og dramatisk, og for mange oppleves det også slik. Men ensomhetsspekteret favner bredt og inkluderer også mer trivielle impulser, som FOMO (Fear Of Missing Out), som når man bare mangler noen å grille med den sommerdagen i Bergen det er meldt fint vær, eller et stikk i magen ved å se en treffende filmscene uten å dele et blikk. Det er en form for ensomhet vi alle på et tidspunkt i livet vil føle på.

I den andre enden av skalaen finner vi mer alvorlig ensomhet, hvor en jevnlig føler på et genuint og sårt savn etter en nær venn eller samtalepartner. Ensomhet som kan påvirke kognitive funksjoner, lede til depresjon og nedsatt livskvalitet, som er noe som må tas på det ytterste alvor.

Innsnevring av normalspekteret

Men jo mer inflasjon vi lar det gå i begrepet og fokuserer på de mest dramatiske historiene, bidrar vi samtidig til å usynliggjøre og til dels stigmatisere en helt naturlig utfordring og menneskelig erfaring – og et biprodukt av å ha flyttet ut fra tettvevde landsbysamfunn til våre moderne urbane tilværelser. Dermed blir vi satt i båser, og kategoriseres som enten normale, eller ensomme.

Det er et naturlig forløp å gå hardt ut i starten av et oppgjør med en samfunnstrukturell utfordring, og så forhandle frem et mellomstandpunkt vi kan enes om å innlemme i et samfunn vi ønsker. Faren ved disproporsjonal oppmerksomhet på den ene enden av alvorlighetsskalaen, er at det kan bidra til at hverdagsensomheten ikke finner sin plass i samtalen, at ensomhet godt innenfor normalspekteret fratas verdi og distanseres unødvendig langt fra normalen.

Enkelte har ikke venner de pleier jevn omgang med. Andre har venner, men mangler kjæreste. Og så har man de som har både venner og kjæreste, men som likevel har behov for flere venner i sine liv. Fellesnevneren er at deler av løsningen er økt utvalg og tilgang til andre.

Da idéen til appen Venn ble unnfanget, var min tilnærming at mennesker er fundamentalt sosiale vesener, som jevnlig havner i situasjoner hvor vi ønsker å bli kjent med andre – som ofte er til dels avhengig av og beroende på, tilfeldigheter. Jeg reiste alene og søkte noen å surfe med, og undret meg over at det ikke eksisterte en løsning som gjorde det enklere å komme i kontakt med hverandre. Det er noe vi føler verdien av fra vi er spedbarn, før det slutter å være naturlig å bare si hei til noen, eller uanstrengt bli med i en pågående lek eller ballspill.

Da jeg først fortalte min omgangskrets om ideen ble jeg møtt med mange hypoteser. Fra «ingen vil laste ned en slik app og blottlegge sin ensomhet til verden», «Ender garantert opp som en app for single», til den mest populære; «Nordmenn er alt for innesluttet til at en venneapp kan fungere». Det skortet ikke på profetier.

Noen for alle

Et drøyt år etter lansering har 21 731 personer stiftet nye bekjentskaper gjennom å gjøre seg tilgjengelige på en digital møteplass. Alle kjønn er representert, og aldersgruppen strekker seg fra tenåringer til pensjonister. Halvparten av disse er i forhold, alle med sine fortellinger og motivasjoner. Det er altså helt vanlige folk som deg og meg.

I stedet for å komplisere utfordringen tror jeg på en pragmatisk løsning. Vi må erkjenne at selv om enkelte ikke passer sammen, finnes det allikevel venner der ute for alle.

Det handler bare om å finne dem, og det gjøres gjennom å utvide utvalget og gjøre seg tilgjengelig for andre.

Inviter en bekjent til barnebursdag, eller parmiddag, selv om du tror hen kanskje ikke er interessert. Inviter naboen til fredagspils selv om du ikke kjenner vedkommende. Selv om du antar at småbarnsforeldrene ikke har kapasitet, skader det likevel ikke å spørre. Bare å bli spurt varmer, og kanskje er akkurat dette invitasjonen de har lengtet etter.

Livets opp- og nedturer oppleves alltid mye bedre sammen med gode venner!