Ikke la selvfølelsen lure deg

Og siden vår indre kritiker kan være svært insisterende, har budskapet en tendens til å krype inn under huden på oss og føles selvsagt. Vi tenker ikke at vi ikke er gode nok, vi vet det.

Slike «sannheter» er vanskelig å utfordre, men det er fullt mulig. For selv om selvfølelsen vår kjennes som en del av vår personlighet, er den slett ikke skrevet i stein. Hvis du vil jobbe for å få et bedre forhold til deg selv, er det lurt å starte med det viktigste.

Selvfølelsen er ikke sann

Vår indre kritiker vil ofte argumentere beinhardt for sin sak. Når vi skammer oss, kommer den trekkende med tabber vi gjorde på ungdomsskolen. Når vi akkurat har blitt avvist av en venn eller kjæreste, ripper den opp i eldgamle sår: – Har ikke dette skjedd før? Jovisst. (Ingen holder ut å være sammen med meg).

Når den giftige indre monologen har vart en stund, vil den oppleves sannferdig. – Jeg føler meg verdiløs, sier vi. (Og da må det jo være riktig). Det er det selvsagt ikke. Dårlige argumenter blir ikke bedre av å gå på repeat.

Selvfølelsen er ikke engang en følelse

Glede, sinne, tristhet og redsel er livsviktige reaksjoner på det vi møter. Følelsene våre danner er et slags indre signalsystem som gir oss fart (sinne og glede) eller bremse (redsel og tristhet). De lager kjærlighetsbånd samtidig som de minner oss på at vi må sette grenser. De beskytter oss fra farer samtidig som de får oss til å søke trøst når skaden først har skjedd.

Og parallelt med disse raske og vitale følelsene, har vi altså den langt tregere selvfølelsen. Den er vår (ofte ubevisste) måte å møte oss selv på, og det gjør at jeg tenker på den mer som en holdning enn en følelse.

Når selvfølelsen er robust, merker vi lite til den. Vanskelige ting kan skje uten at vi konkluderer med at det påvirker vår verdi som menneske. Vi tåler å gjøre feil fordi vi ikke føler oss som grunnleggende feilvare.

Når selvfølelsen er lav, er det verre. Da blir problemene våre fort et «bevis» på at vi er mangelfulle: – Det er definitivt meg det er noe galt med. Annerledes kan det ikke være. Eller?

På tide med holdningsendring

Siden vi tror så sterkt på den lave selvfølelsen vår, må vi utfordre den fra flere kanter. Det kan være et skikkelig sisyfosarbeid, og jeg pleier å sammenligne det med å skifte religion eller politisk parti. I begynnelsen roper alt i oss at det er feil. Vi føler oss jo mindre enn, annerledes eller udugelige – eller hva det nå er som har blitt vår fortelling om oss selv.

Ikke gi deg, lag en ny fortelling. Du kommer nok til å møte en foraktfull indre kritiker som sier at det er umulig å endre holdning i din alder eller at du bare lurer deg sjøl. Gjør det likevel. Gå «mot naturen» til naturen endrer seg. For det kommer den til å gjøre.

Endring er mulig

Det høres lekkert ut å være litt mer raus med seg selv, men sannheten er altså at det føles unaturlig når man er vant til det motsatte. Du har kanskje fått noen nye verdier, men kroppen henger ikke med. Den skriker: – Jeg føler meg ikke verdifull!

Det er helt greit, ingen grunn til panikk. Verdien din er ikke avhengig av at du tror på den. Den bare er.

Plutselig har noe endret seg, og du vet ikke helt når det skjedde. Den siste tida har du hatt både oppturer og nedturer uten å legge verdien din ut på børsen. Det skulle bare mangle, sier du? Helt enig.