Kan vi bestemme oss for å bli mer åpne?

Mange synes at det er vanskelig å snakke om vonde følelser og utfordrende opplevelser med familie og venner. Det krever at vi føler oss noenlunde komfortabel med å utlevere våre svakheter og sårbare sider, og en tillit til at andre mennesker vil ta det imot på en god måte.

Og den tryggheten og tilliten er ikke alltid like sterk, kanskje særlig i situasjoner hvor livet er krevende. Like fullt er det håp, for vi kan alle lære oss til å bli mer åpne. Ofte skal det heller ikke så mye til.

Åpenhet blir tatt godt imot

Da jeg var i slutten av tyveårene, opplevde jeg en alvorlig samlivskrise i mitt daværende ekteskap, som etter hvert førte til at vi ble skilt. På det tidspunktet i livet var jeg i utgangspunktet ikke veldig åpen, hverken overfor familie eller venner og bekjente.

De få gangene jeg likevel åpnet litt opp om hva vi sto i, oppdaget jeg imidlertid at det ble tatt godt imot. Og ikke minst, at det gjorde godt å åpne seg om den krevende situasjonen og alle de vonde tankene og følelsene jeg bar på.

I neste omgang inspirerte det til mer åpenhet. Ikke på den måten at jeg ble stadig mer utleverende, eller at jeg åpnet meg for stadig nye mennesker, men det kostet meg stadig mindre å fortelle om det som var vanskelig og sårt. Dermed fikk jeg også mer støtte og omsorg fra omgivelsen – noe jeg hadde stor nytte av.

I løpet av denne prosessen ble jeg jevnt over en mer åpen person enn jeg hadde vært tidligere. Dermed ble jeg også mer fortrolig med mine familiemedlemmer, venner og bekjente. For akkurat som taushet og fortielser har en tendens til å avle mer taushet og fortielse, fungerer åpenhet etter et tilsvarende gjensidighetsprinsipp.

Åpenhet smitter

Når jeg ble mer åpen og fortrolig, ble det også mer naturlig – og lettere, for andre mennesker å være åpen og fortrolig overfor meg. På den måten utviklet vi også dypere og mer personlig kontakt.

Slik vil det kunne være for alle. Hvis du selv sliter med å være åpen, vil du ganske sikkert oppdage at det er lettere enn du tror å åpen opp om personlige ting – særlig overfor de som står deg nærmest. Og du vil antakelig også oppleve at det gjør godt.

Utfordringen er å våge å ta de første, famlende skrittene i retning av større åpenhet og fortrolighet. Det trenger ikke å bety at du må åpne opp om alt du har på hjertet og alt du sliter med. Ofte er det bedre å ta det gradvis, hvor du i begynnelsen bare letter litt på sløret, for å se hvordan det du forteller lander hos den andre, før du eventuelt velger å dele mer.

Tenk gjerne om det slik Olav H. Hauge så vakkert uttrykker seg i diktet Kom ikkje med heile sanningi.

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed om ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

For hvis du først har åpnet opp en gang, vil det føles mer overkommelig i neste runde. Og da er du egentlig i gang.