Hva sier barn og unge om tillit som beredskap?

Vi lever i en tid preget av krig, miljøkriser, dyrtid og ledere som ikke følger demokratiske spilleregler. Dette påvirker hvordan vi har det både med oss selv, hverandre og vår psykiske og fysiske helse.

Vi har hentet ut kunnskap om hva som skal til for å bygge tillit som beredskap fra 56 barn og unge i alderen 15-23 år gjennom medvirkningsmodellen ROM Ung.

Når barn og unge forteller hva som skal til for å ha det bra på skolen, i fritiden og i møte med hjelpeapparatet, nevner de sjeldent retningslinjer, lovverk eller reformer.

De peker på trygge voksne de kan stole på, som har tid, holder avtaler, lytter, handler og tåler å høre det som er vanskelig. Det kan høres enkelt ut, men allikevel ikke enkelt nok til at det alltid gjøres, ifølge barn og unge vi har snakket med.

I læringsnotatene kommer det tydelig frem at tillit ikke oppstår i krisen, men må bygges før en krise oppstår. Tillit bygges når voksne de møter i tjenestene har tid til en prat og legger merke til at noe har endret seg.

Når en helsesykepleier er tilgjengelig når noe vanskelig oppstår, når en lærer spør en gang til, selv om svaret først er «det går bra» og når voksne ikke bare spør, men også handler.

Tillit bygges av trygge voksne over tid

Barn og unge som har deltatt på ROM Ung beskriver trygge voksne som personer som lytter, bryr seg, er tydelige, har humor og ser hele dem og ikke bare prestasjoner, fravær av prestasjoner eller atferd.

De forteller at lærere, helsesykepleiere og andre fagpersoner som blir over tid skaper tillit fordi de trenger voksne som kjenner dem godt nok til å forstå hva som ligger bak det som synes på overflaten.

Dette er særlig viktig for barn og unge som allerede lever i beredskap fordi de vokser opp med rus, psykiske helseutfordringer eller uforutsigbarhet hjemme. De kan bli eksperter på å lese rom og stemninger samtidig som kroppen er på vakt. Derfor må voksne være nysgjerrige på mer enn det som synes, og se bak oppførselen, også når barnet mestrer.

Å bli trodd er en del av beredskapen

Barn og unge forteller om erfaringer med ikke å bli tatt på alvor. Det kan handle om at de har prøvd å fortelle om mobbing, mistrivsel, skolefravær, smerter i kroppen eller om uro som voksne ikke forstår.

Når barn og unge ikke blir trodd, lærer de at det ikke nytter å si fra. Når de derimot blir møtt med alvor, respekt og oppfølging, lærer de at hjelp finnes.Derfor er det å lytte ikke en passiv handling, men forebygging og beredskap satt i system.

Barn og unge trenger voksne som både tør å spørre, tåler svaret og handler deretter. Hvis et barn har varslet om noe vanskelig, holder det ikke at voksne snakker med andre voksne.

Barnet må få vite hva som skjer videre, og bli spurt hvordan det ble for dem etterpå. Og det viktigste av alt, vi må sikre at barn og unge får medvirke i den hjelpen som gis. Vi må alltid spørre barna hva de trenger og hvilken hjelp som hjelper. Hvis ikke risikerer vi å tilby tjenester som ikke treffer når barn og unge ber om hjelp.

Hver handling teller

Tillit skapes i de små handlingene som gjentas som å møte opp som avtalt, gi realistiske løfter, gi hjelp som hjelper og er synlig og tilgjengelig. Der kan være å ha en voksen i døra som tar imot nye elever på skolen, eller en kommune som sørger for åpne møteplasser der alle barn og unge kan være trygge uten å være bekymret for mobbing og utenforskap.

Det er først når man handler at tillit blir beredskap. Barn og unge etterlyser flere åpne møteplasser både på fritiden og i skolen. De ønsker steder å være, ikke bare aktiviteter å delta i. De ønsker voksne som tar imot, inkluderer og legger merke til dem som står utenfor.

Flere tilgjengelige, åpne møteplasser med trygge voksne til stede, gratis fritidsaktiviteter, flere miljøarbeidere i skolen, fadderordninger er noen av forslagene barn og unge ser på som handlinger som teller.

Tillit må bygges inn i systemene

Hvis tillit skal bli til beredskap, kan den ikke overlates til fagpersonene alene. Tillit må bygges inn i måten man jobber på i de ulike tjenestene i skoler, helseforetak og kommuner.

Det betyr konkret at systemene må sikre at fagpersoner har tid til å bygge relasjoner som gir tillit. Det må være nok trygge voksne, god informasjon om hvor hjelp finnes og barn og unge må få medvirke i hjelpetiltak som gjelder dem.

Skal man få til det, må man forstå psykisk helse som noe som formes i hverdagen. Skal barn og unge mestre på skolen, føle tilhørighet, trygghet og oppnå trygge relasjoner over tid må systemene bygge tillit i alle ledd og henge sammen.

Som en ungdom beskrev det:

Barn og unge vi har snakket med forteller oss at samfunnets viktigste beredskap er trygge relasjoner preget av tillit. Bare gjennom relasjoner preget av tillit vil barn og unge kunne nyttiggjøre seg av hjelpetilbud, oppsøke felles arenaer for trygge felleskap og slik forbygge utenforskap og psykisk uhelse.

Tillit er ikke noe vi kan vedta oss til, den må fortjenes, bygges og vedlikeholdes. I en tid preget av uro, støy og harde fronter, blir dette enda viktigere enn noen gang.

Hver gang vi bygger en relasjon til et barn, holder en avtale, lytter uten å avvise, spør en gang til og følger opp det vi har lovet, bygger vi beredskap i form av relasjoner bygd på tillit.