Når du alltid må kjempe for å høre til, får hjernen aldri fred

Denne sommeren var Norges herrelandslag tilbake i fotball-VM for første gang siden 1998. Et helt land sto samlet bak et lag som var like mangfoldig som landet det representerte.

En av spillerne var superstjernen Antonio Nusa. Gutten fra Langhus, med norsk mor og nigeriansk far, har blitt et forbilde langt utenfor banen. Ingen ba ham bevise at han var norsk nok. Slik bør det være. Å høre til skal være en selvfølge – ikke noe du må bevise.

Men slik er det ikke alltid. Verken på fotballbanen eller ellers. Det har jeg og alt for mange andre kjent på kroppen.

Nå igjen, tenkte jeg

En fotballkamp jeg husker ekstra godt, var på kunstgressbanen på Ostereidet, ti minutter med bil hjemmefra. Jeg var bare en ungdom. Det var en typisk høstdag, overskyet med litt regn og vind, men ikke verre enn at du klarer å holde varmen bare kroppen er i bevegelse. Mamma var med og så på, hun var ofte det. Det nærmet seg kampstart, og alle var litt rastløse etter å komme i gang.

Så skjedde det noe. Flere voksne sto rundt dommeren, de pratet og pekte. Det var meg de pekte på. Følelsen jeg hadde i kroppen da? Nå igjen, tenkte jeg.

Jeg ville bare spille fotball

«Denne kampen starter ikke før han der har vist legitimasjon», hørte jeg treneren til motstanderlaget si. Han var høylytt, så det var ikke vanskelig å få det med seg. Dette var heller ikke første gang noe slikt skjedde. Det var muligens derfor mamma ofte var med. Ikke bare for å se meg spille kamp, og feire eller trøste alt ettersom, men også for å kunne bekrefte at jeg fortsatt var like gammel som lagkameratene mine.

Men denne gangen hjalp det ikke. Treneren på motstanderlaget ga seg ikke, selv om mamma snakket med ham. Han krevde at hun måtte bevise at jeg var så gammel som hun sa: «La meg få se legitimasjon!»

«Det er ikke aktuelt», sa hun. Hun var helt rolig, men jeg hørte at hun var sint. Det var noe i måten hun var rolig på. Hvis hun hadde snakket til meg med den stemmen, hadde jeg skjønt at jeg var i skikkelig trøbbel. Men treneren sto på sitt. Mamma satte øynene i meg og sa: «Du skal spille, Daniel!» Så kjørte hun hjem for å hente legitimasjon.

En tolvåring vil bare passe inn, ikke sant?

Jeg ville jo bare spille kamp. Men fordi jeg var med, måtte begge lagene stå der og vente. Jeg merket hvor ubehagelig spillerne på motstanderlaget syntes det var. De var flaue over treneren sin. Jeg var vel både flau og sint, men prøvde å være kul.

Ingen av de voksne tilskuerne sa eller gjorde noe. Dommeren gjorde heller ikke noe, men han var ganske ung. Det kan ikke ha vært lett for ham å håndtere en så sint voksen mann. Når til og med mamma måtte gi seg, liksom, hun som var plattformsjef og ikke lot seg pille på nesen.

Da mamma kom tilbake, gikk hun bestemt rett bort til treneren på motstanderlaget og rakte ham passet mitt. Ikke ett ord, hun bare så ham rett i øynene. Så ble kampen blåst i gang, som om ingenting hadde skjedd.

Når du nesten hører til

Det som er så rart, er at jeg bare var en liten pingle. Ikke spesielt høy og kraftig. Mange på laget mitt var mye større enn meg. Dessuten visste alle hvem jeg var. Det var ingen andre med mørk hud i hele bygden. Jeg skjønte ikke hvorfor det var akkurat jeg som måtte vise pass.

Bortsett fra at når lignende ting har skjedd mange nok ganger, skjønner du det jo likevel. Jeg hørte bare nesten til.

Uroen som aldri gir helt slipp

Da jeg fikk spørsmål om å skrive et gjesteinnlegg til Verdensdagen i år, var det enkelt å takke ja. Fordi jeg har kjent på en uro de siste årene som aldri helt gir slipp. Og det handler om tillit.

Da Proba samfunnsanalyse på oppdrag fra Bufdir utarbeidet forskningsrapporten «Barn og unges erfaringer med rasisme og diskriminering», tenkte jeg på episoden da jeg måtte vise pass. I rapporten oppgir hele 71 prosent med afrikansk bakgrunn å ha opplevd rasistiske ytringer i løpet av det siste året. Men tallene i seg selv er ikke det som opprører meg.

Det som opprører meg skikkelig, er at ungdommene som opplever rasisme, synes det er nytteløst å si fra. De har ikke tillit til at voksne vil ta dem på alvor.

Derfor er dette en påminnelse om at tilhørighet ikke er en selvfølge. Det er et felles ansvar.

For når du alltid må kjempe for å høre til, får hjernen aldri fred.