Tillit kan ikke kreves, den må bygges

For meg bygges tillit på samme måte som relasjoner. Ord for ord og dag for dag.

Den vokser frem i de små øyeblikkene, i hvordan vi møter hverandre, og i det vi faktisk gjør. Når tilliten ikke er der, handler det ikke nødvendigvis om motstand. Det kan handle om at grunnlaget ennå ikke er lagt.

Tillit merkes i de små møtene

Dette ser vi ofte på et Fontenehus. Når mennesker opplever tillit, skjer det noe. Ord blir mindre farlige å si høyt fordi fellesskapet tar dem imot. Det blir tryggere å være ærlig, også om det som er vanskelig. I det rommet kan mennesker begynne å bygge seg selv opp igjen i møte med andre.

Noen ganger viser tillit seg når et menneske kommer tilbake. Dagen etter. Uken etter. Ikke fordi livet plutselig er blitt enklere, men fordi noe i møtet med andre gjorde det lettere å tro at det finnes en plass også for dem.

Det minner meg om at hver handling teller. Måten vi lytter på. Om vi tåler stillheten. Om vi blir værende når et menneske leter etter ordene. Tillit bygges ikke alltid gjennom det vi sier. Noen ganger bygges den gjennom erfaringen av at den andre ikke trekker seg unna.

Når tillit føles som en risiko

Det innebærer en risiko å tro at andre mennesker vil deg vel. For mange ligger spørsmålet der, stille: Vil de meg egentlig vel?

Tidligere erfaringer kan sette spor som gjør det vanskelig å åpne seg. Når tillit først har blitt brutt, kan det ta tid å våge igjen. Noe av det krevende med tillit er at det kan ta kort tid å bryte den, men lang tid å bygge den opp igjen. For noen tar det år. For andre kan det ta et helt liv.

Derfor bør vi være forsiktige med å tolke manglende tillit som motstand. Ofte handler det ikke om at et menneske ikke vil samarbeide, men om at det ennå ikke har fått erfare at det er trygt å gjøre det.

Vi må kunne innrømme feil

Det som kanskje skaper mest tillit, er når vi våger å være mennesker også i rollen vår. Når vi kan innrømme feil.

«Det jeg sa i går, var feil. Du hadde rett.»

Den ene setningen kan åpne et rom av trygghet. Den viser noe grunnleggende: at vi kan være til å stole på, også når vi ikke er feilfrie.

Relasjoner trenger tid

I et system som ofte går fort, kan det være krevende å gi relasjoner den tiden de trenger. Rollen vår gir oss et ansvar, men ikke automatisk tillit. Den må bygges i hvert møte med et annet menneske.

Her ligger også en av de store utfordringene i sosialt arbeid. Vi vet at relasjoner tar tid, samtidig som systemene våre ofte gir oss for lite tid til å bygge dem.

Tillit er heller ikke lik for alle. Erfaringer, bakgrunn og livshistorie påvirker hvem vi tør å stole på, og hvordan. For noen har tillit vært vanskelig å erfare.

Likevel kan nye møter gi nye erfaringer. Når vi blir møtt med respekt, ærlighet og tålmodighet, kan noe gradvis endre seg. Frykten for mistillit forsvinner kanskje ikke helt, men den trenger ikke lenger styre på samme måte.

Psykisk helse er mer enn det som skjer inni oss

På Verdensdagen for psykisk helse kan det være verdt å minne hverandre på nettopp dette: Psykisk helse handler ikke bare om det som skjer inni oss. Det handler også om hvordan vi blir møtt, om tilhørighet og om opplevelsen av at noen vil oss vel.

Kanskje ligger noe av det viktigste nettopp her. Ikke bare i det vi gjør når krisen oppstår, men i det vi bygger mellom oss hver dag.

Ingen vil noen gang kunne forstå deg fullt og helt. Men alle mennesker fortjener å bli møtt med respekt og en vilje til å forstå.

Noen ganger begynner tilliten nettopp der.