Over grensen

I 1919 ble Norge og Sverige enige om å sette en stopper for at de samiske reinflokkene vandret fritt omkring på nordkalotten. Løsningen ble en ny lov som forbød reindrift på tvers av landegrensene. I praksis betydde dette at flere hundre mennesker måtte forlate gård og grunn. Staten kalte det en «dislokasjon», samene kalte det en «tvangsflytting».

Nesten 100 år senere – i 2020 – fikk Elin Anna Labba den høythengende Augustprisen for Herrene sendte oss hit, en bok som videreformidler historiene til de tvangsflyttede samene. Situasjonene som gjenfortelles er grelle. Boken beretter om splittede familier, økonomisk nød og innbitte kamper mot et ubønnhørlig byråkrati.

Historien om Ánne Márjá Omma er spesielt illustrerende: En dag pakket den gamle damen sekken sin og rømte fra sykehjemmet. Da hun endelig ble funnet, hadde hun allerede kommet seg langt av gårde. Hvor var hun på vei? Hjem til Senja, selvfølgelig. Hjem til landet som hun hadde blitt tvunget til å forlate, hjem til havet som hun aldri hadde sluttet å savne.

De sosiale grensene

I ettertid er det vanskelig å forstå hvordan tvangsflyttingen av samene kunne skje. Hvordan er det mulig at et samfunn som hovedsakelig består av rettskafne enkeltindivider – personer som elsker barna sin, måker for naboen og stiller opp for vennene sine – kan miste så mye av sin medmenneskelighet når de fatter beslutninger i felleskap?

Svaret på dette spørsmålet er sammensatt, men én av årsakene er gruppens iboende tendens til å sortere mennesker i «oss» og «dem».

Det sosiale landskapet har nemlig sine egne grenseoppganger, akkurat som verdenskartet. På samme måte som alle nasjoner har passkontrollører og grensevakter finnes det også psykologiske mekanismer som hindrer fri flyt av ressurser på tvers de sosiale skillelinjene.

Da samene ble tvangsflyttet, handlet det altså om mer enn bare de tynne, svarte strekene på et kart. Det handlet også om de sosiale distinksjonene mellom innenfor og utenfor. Samene ble ansett som et «dem», og derfor hadde de automatisk mindre verdi sammenlignet med «oss».

Den andre

Det engelske begrepet «othering» – altså «å gjøre til den andre» – brukes ofte for å beskrive prosessen som leder opp til et skille mellom «oss» og «dem».

«Othering» handler om å redusere medlemmene i en annen gruppe til sjablonger og pappfigurer – noe fremmed, skremmende og mindreverdig – slik at det blir lettere å rettferdiggjøre at ens egen gruppe fortjener mer på bekostning av andre.

Heldigvis finnes det en medisin mot dette fenomenet som er billig, skånsom og enkel å administrere; en motgift som forebygger diskriminering og bidrar til å myke opp grensene mellom innenfor og utenfor. Denne mirakelkuren er noe så enkelt som mangfold.

Mangfold som medisin

Mangfold er et helt sentralt prinsipp i arbeidet med å bygge et fredelig og harmonisk samfunn. Det er nemlig enkelt å forakte en person som man aldri har møtt – et fiendebilde som man har manet fram i sin egen fantasi. Det er noe helt annet å forakte en person som man allerede har stiftet bekjentskap med.

Et møte med «den andre» har makt til å forvandle de flate og livløse pappfigurene i fantasien til ekte mennesker av kjøtt og blod; mennesker som grynter når de ler og rødmer når de er nervøse; mennesker med håp og drømmer, trengsler og lengsler.

Dette er ikke bare festtale-snakk. Det finnes faktisk et helt forskningsfelt som undersøker hvordan kontakt mellom personer fra ulike grupper påvirker fordommer. Det har allerede blitt gjennomført hundrevis av studier, med flere hundre tusen deltakere. Resultatet er tydelig: Kontakt på tvers av gruppetilhørighet reduserer negative holdninger.

Et møte på riktige premisser

Det er imidlertid viktig å påpeke at visse forutsetninger må være på plass for at kontakten mellom ulike mennesker skal bidra til mer positive holdninger.

Ifølge Gordon Allport – den første psykologen som begynte å undersøke sammenhengen mellom kontakt og fordommer – er det fire forutsetninger som er spesielt viktige:

• Lik status i kontaktsituasjonen
• Felles målsettinger
• Samarbeid
• Institusjonell støtte

Det er altså ikke nok å dytte en gjeng med mennesker inn i samme rom og forvente at de skal like hverandre. Nei, vi må alle jobbe for å fremme gjensidig respekt på tvers av de sosiale skillelinjene. Vi må alle jobbe for å skape treffpunkter som tilrettelegger for ekte møter mellom ekte mennesker.

Akkurat nå er dette viktigere enn noen gang tidligere; nå som et nytt jernteppe er i ferd med å senke seg over Europa, nå som millioner av mennesker er på flykt fra hjemmet sitt. La oss sørge for at vi ikke gjør den samme feilen som i 1919.

La oss sørge for at de sosiale grensene er lettere å krysse enn de geografiske. Ikke omvendt.