Myter og realiteter om ensomhet

Ensomhet er en vond følelse av savn etter tilfredsstillende eller tilstrekkelig kontakt med andre. Det er en subjektiv opplevelse påvirket av sosiale behov og forventinger, og noe annet enn å være alene i objektiv forstand. Mange ensomme er godt integrerte med mange venner, mens andre som er mye alene ikke kjenner på ensomhet.

Ulike typer ensomhet

Vi kan skille mellom ulike typer ensomhet. Emosjonell ensomhet handler om mangelen på en nær person å være fortrolig med, mens sosial ensomhet handler om fravær av et større nettverk. Vi kan også skille mellom forbigående, situasjonsbestemt og kronisk ensomhet. Førstnevnte handler om å føle seg utenfor og kan komme brått – på en fest, på nettet eller hjemme. Den situasjonsbestemte ensomheten skyldes endringer i det sosiale liv som følge av for eksempel flytting, pensjonering, helseproblemer eller tap av partner. Denne typen ensomhet er særlig utbredt blant eldre. Kronisk ensomhet har vart lenge, kanskje siden barndommen, og kan skyldes arvelig sårbarhet, tilknytningsproblemer, mobbing eller andre krenkelser som gjør det vanskelig å føle på trygghet, tillit og nærhet til andre

Myter om ensomhet

Det er mange myter om ensomhet. Som at ensomhet er utbredt blant eldre, som en naturlig del av alderdommen. Sannheten er at ensomheten er nokså stabil til langt inn i alderdommen. Fram til om lag 70-75 år oppgir om lag en av fire at de er ensomme av og til eller ofte, mens andelen deretter stiger til en av tre. Men selv blant de eldste er det få som er intenst ensomme; det er den milde formen for ensomhet som øker. Økningen skyldes ofte ulike helsemessige og sosiale endringer som medfører redusert kontakt og deltakelse.

En annen myte er at ensomheten har økt de siste årene, i takt med individualiseringen av samfunnet og økt mobilbruk, skilsmisser og aleneboere som bor langt fra familie. Forskningen viser imidlertid at tallene på ensomhet har vært stabile, med ett unntak. Ensomheten, samt psykiske plager, har økt blant unge, og særlig blant unge jenter. Trenden er foruroligende og har skapt mye diskusjon om årsaker. En hovedforklaring er sammenhengen med at unge i økende grad rapporterer om stress og press for å prestere og å lykkes – med skole, kropp og utseende. En medvirkende faktor kan være at sosiale medier skaper urealistiske forventinger, usikkerhet og utenforskap, og at mobilbruk stjeler tid fra viktig fysisk sosial kontakt.

En siste myte er at ensomhet er særlig utbredt i individualistiske vestlige land som Norge. Sannheten er at problemene er langt større i de mer kollektivistiske og familieorienterte kulturene i sørøst-Europa, og spesielt blant eldre kvinner. Dårligere levekår og helse kan være en del av forklaringen, samt at større sosialt press og kulturelle forventninger fra familie og lokalmiljø gir økt grobunn for ensomhet.

Ensomhet er en folkehelseutfordring

Langvarig ensomhet kan gi en rekke somatiske og psykiske helseplager. Effektene skyldes at ensomhet og isolasjon går ut over søvn, kosthold og aktivitet, og at man blir stressa og får dårligere immunforsvar av å mangle tilhørighet og sosial kontakt. I et evolusjonsperspektiv gir det mening at vi kjenner på intenst ubehag og angst når vi føler oss utenfor. Ensomhet er derfor et signal om at vi må handle for å styrke våre sosiale bånd og vår tilknytning til andre.

På samfunnsnivå er det mye vi kan gjøre for å forebygge ensomhet, som å skape gode og trygge oppvekstsvilkår og lokalmiljø, og å styrke tillit, forankring og tilgang på sosiale møteplasser. Norge er blant de beste i klassen på dette, og derfor har vi lave ensomhetstall. Det har også vist seg vanskeligere å redusere ensomhet som allerede har oppstått. Forskning har vist at det er lite empirisk belegg for at ulike tiltak og intervensjoner for å redusere ensomhet funker. Konklusjonen er at de er ineffektive på gruppenivå, men at skreddersydde tiltak kan ha moderate effekter. De må tilpasses ensomhetens karakter og årsaker, og individets øvrige livssituasjon og ressurser.

For en med kronisk ensomhet kan det være nyttig å oppsøke psykolog for å jobbe med tillit, sensitivitet og tankesett omkring avvisning og egenverdi. For den etterlatte enken kan det hjelpe med sosiale arenaer, frivillig arbeid og digital kontakt, og noen eldre trenger hjelp eller informasjon for å kunne delta. Andre bør jobbe med å trives i eget selskap, å ikke lengte etter andre når man har tid for seg selv.

Selv om terapeuter, byplanleggere og politikere kan bidra, så er det til syvende og sist den enkelte som må gjøre en innsats selv.

For å parafrasere den svenske statsministeren Tage Erlander; «Vi kan bygge gode dansegulv, men den enkelte må danse selv».