Seks råd for å fremme fellesskapsfølelse og tilhørighet

Vi trenger alle å bli sett, forstått og inkludert for å ha det bra med oss selv og hverandre. Fellesskapsfølelsen bidrar til at vi opplever tilhørighet, identitet, mestring, velvære og mening i livet. Dessverre er det ikke alltid like lett å trives med, lære fra eller akseptere hverandre. Vi må alle øve på dette. Det betyr, blant annet, at det ikke bare finnes én vei til fellesskapet: vi hører allerede til, eller kunne ønske oss å høre til.

Muligheter for tilhørighet

For noen av oss er det i familien vi får vår første erfaring med mennesker som gir trygghet, anerkjennelse, støtte og kjærlighet. For andre kan familierelasjoner være forbundet med sorg, sinne, frykt og vonde minner. Da blir det ekstra viktig å finne tilhørighet hos andre grupper og mennesker, på skolen, på jobb, naboer, venner og folk vi treffer på veien.

Jo mer vi vokser og utvikler oss, dess mer vil vi oppdage ulike muligheter for å finne tilhørighet i verden, som vi enten vil møte med håp eller håpløshet. Innenfor enhver gruppering kan vi oppleve både fellesskap og utenforskap. I grupper med stor grad av ulikhet knyttet til for eksempel kjønn, alder, etnisitet, seksualitet eller funksjonsfriskhet, så kan spennvidden i mangfoldet skape ekstra utfordringer for fellesskapsfølelsen.

Seks sannheter for gode fellesskap

Hva kan vi så gjøre for å skape et inkluderende fellesskap på tvers av forskjeller? Hvordan kan vi i praksis sørge for at det ikke bare blir en visjon, men også en reell opplevelse?

1. Mangfold er ikke alltid komfortabelt, men det er meningsfullt.

Klart vi liker komforten av å sitte sammen med mennesker som ser ut, snakker, tenker og ler av det samme som oss. Å ha folk rundt oss som ser annerledes ut, eller har ulik forståelse av ting som vi har tatt for gitt, kan føles forstyrrende og slitsomt.

Hvordan kan mangfoldet da være meningsfullt? Vel, hvis alt er stabilt er det ikke noe mer å lære, og da kan livet føles kjedelig og ensporet. Skal vi bidra til et mer inkluderende samfunn, så må vi ut av komfortsonen. Til det trenger vi nysgjerrighet og tålmodighet. Finnes det andre måter å forstå situasjonen på? Kan det jeg synes er morsomt bli sårende for en annen? Slike spørsmål skaper emosjonell følsomhet som kan bidra til empati og medfølelse, som er grunnlag for nytenkning og innovasjon.

Likhet kan oppleves mer komfortabelt, men det er større mulighet for læring og vekst i mangfoldige grupper.

2. Vi må bli mer som hverandre, heller enn å forvente at alle skal bli som oss

Det å håpe at folk «blir som oss» før vi aksepterer dem er ikke bare urealistisk, det kan også være krenkende. Vi bør unngå å lande i «oss - dem» situasjoner som lett kan skape motsetninger og psykologisk utrygghet. Vi trenger ikke å forstå hverandre 100 prosent eller være enige for å inkludere. Tilhørighet blir til når vi er akseptert både for hvor unike vi er, og verdsatt for det vi deler med andre. Tilhørighet er å føle at andre er der for deg.

3. Unngå fastlåste konklusjoner og generaliseringer

Dette kan være lettere sagt enn gjort. Hjernen vår lager assosiasjoner hele tiden, men vi trenger ikke å tro på alle historiene som dukker opp der. Når vi blir frustrerte over andre, eller sliter med å forstå hvorfor de virker så annerledes, kan det hjelpe å reflektere over hva vi har til felles og hvilke felles mål vi kan ha. Eller, som godt beskrevet på nettsiden til Verdensdagen for psykisk helse: «Felles mål gir tilhørighet». Akkurat som LinkedIns slogan om medfølende lederskap: «We are in it together».

4. Begynn i det små

Om vi vil skape verdifulle forandringer i samfunnet og bidra til at flere føler på fellesskap, må vi både kunne fokusere på de store og de små formene for ekskludering, stereotypisering og diskriminering. Det kan være lettere for mange å få medfølelse for en som er blitt drept for å være annerledes, enn å sette seg inn i hvordan det oppleves når noen unngår å sette seg ved siden av deg i lunsjen. Slik subtil ekskludering trenger ikke være vondt ment, og kan for eksempel skyldes språkbarrierer, som krever større innsats i samtalen.

Opplevelsen av å bli urettferdig behandlet er noe av det som i størst grad påvirker hverdagen negativt på jobb og i andre sammenhenger. Når mange ulike små hendelser forsterker opplevelsen av urettferdighet eller utenforskap, kan den som opplever det lett miste motivasjonen, bli redd for å gjøre feil, eller gå i forsvar eller angrep. Derfor må vi alltid prøve å skape dialog. Det betyr å lytte med hjertet, prøve å forstå hvordan den andre opplever situasjonen, endre på de små tingene som skaper avstand, si unnskyld og «reparere» når det er nødvendig.

5. Gjensidighet er nøkkelen

Forskning viser at det som i størst grad fremmer felleskap, er opplevelsen av gjensidighet. Kort fortalt, så skaper gjensidighet en følelse av å bidra i gruppen samtidig som motivasjon og mestringsfølelser blomstrer. Den beste måten å hjelpe folk til å føle seg inkludert er å la dem bidra med sin kunnskap, og samtidig ønske å lære av dem.

6. Alle er sårbare for å falle utenfor

Alle er vi sårbare enten på grunn av hvor vi kommer fra, hvem vi elsker, hvordan kroppen vår ser ut, hvor ung eller gammel vi er, eller på grunn av vår manglende kompetanse. Vi kan alle bli ekskludert og diskriminert. I løpet av livet kommer de fleste av oss til å føle på at det er noe feil med oss, eller at vi ikke er bra nok for andre som ikke forstår eller tar oss imot. Å få kontakt med vår egen sårbarhet kan hjelpe oss bli mer sensitive for våre egne behov, og for andres.

Det er ikke alltid lett å vite hva vi trenger, eller hva andre trenger, for å trives og oppleve fellesskap. Men vi kan reflektere, spørre, og så kan vi prøve en gang til om vi ikke får det til ved første forsøk. Vi kan jo begynne med å sette oss ved siden av den vi forstår minst neste gang vi spiser lunsj på jobben?