Menn og vennskap

For mange menn sitter det veldig langt inne å snakke om personlige tanker og følelser med sine venner. Spørsmål om jobb og karriere, fotball, fritidsaktiviteter og -interesser, eller politikk og samfunnsspørsmål, faller ofte lettere. Gjerne ispedd litt sex and drugs and rock and roll. Mange forbeholder de mer personlige temaene i beste fall til samtaler med sin partner, eller eventuelt sin terapeut.

Jeg treffer stadig vekk disse mennene i terapirommet. Alene eller sammen med en partner. Og det som slår meg da, er at de absolutt kan snakke om følelser og hvordan de egentlig har det i livet. Jeg blir faktisk ofte imponert over hvor god selvinnsikt de har og hvor presist de kan beskrive sine følelsesmessige og relasjonelle utfordringer. Samtidig blir jeg også forundret over å høre hvor lite de trives med å snakke om tilværelsens mer personlige og sårbare sider. Jo mer personlige og fortrolige samtalene blir, desto større ubehag føler de, og desto mer stritter de imot.

Det handler om mannsrollen

Når menn ikke føler seg komfortabel med å «snakke om livet» handler det altså ikke først og fremst om at de ikke behersker slike samtaleemner. Det handler nok mer om hvordan de ikler seg rollen som mann, hva de føler er naturlig for menn å snakke om. Eller kanskje vel så viktig - hva de tror andre menn foretrekker å snakke om. Det er altså noe med mannsrollen som gjør at mange menn holder igjen.

Tradisjonelle maskuline idealer som mot, styrke, besluttsomhet, ære og kontroll er fortsatt viktige verdier for menn flest. På samme måte som mange menn også har en forkjærlighet for å rangere hverandre vertikalt i ulike typer makt-hierarkier mht hvem som er mest vellykket og suksessfull.

Til forskjell fra kvinner som er mer opptatt av den horisontale sosiale strukturen – i form av hvem som hører sammen med hvem. Moderne menn er – i likhet med tidligere generasjoner menn, dessuten hovedsakelig orientert mot de instrumentelle sidene av tilværelsen, heller enn de relasjonelle sidene.

Så all den tid dagens menn fortsatt er preget av holdninger og verdier som vi forbinder med den tradisjonelle mannsrollen, er det ikke så rart at mange av dem er uvillige til å by på sine innerste tanker og følelser, og avsløre svakheter og sårbarheter. Kanskje spesielt i samtaler med sine mannlige venner.

I så måte er det illustrerende at det nettopp er en mann som har skrevet det vakre diktet; «Det er langt mellom venner» - nemlig Kolbjørn Falkeid.

Det er langt mellom venner

Mellom venner står mange bekjentskaper
Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer
Langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.

Mer bekjente enn venner

Dette er et dikt som særlig beskriver menns vennskap, tenker jeg. Det er menn som mest av altkjenner seg igjen her. Det er menn som typisk opplever at det er langt mellom de virkelige vennene. Og det er ikke minst menn som blir berørt av underteksten, det uuttalte budskapet bak ordene - savnet etter nærhet og kontakt, lengselen etter venner som virkelig er der for dem når de trenger dem.

For de fleste menn ønsker egentlig å være mer åpen med sine venner. Særlig når de selv står i noe som er vanskelig. Selv om de gjerne også føler seg ukomfortabel med for mye nærhet. Mannlige vennskap er følgelig ofte mer motsetningsfulle enn det som er typisk for kvinnelige vennskap.

For mange menn lengter etter mer nærhet og åpenhet, samtidig som de holder sine innerste tanker og følelser skjult for hverandre. Og sånn holder dehverandre i et gjensidig grep hvor fortielse avler fortielse, og savn avler savn.

Hvordan bryte mønsteret?

Men det trenger ikke være sånn. Menn kan bryte dette mønsteret, og ofte skal det ikke mer til enn at man faktisk stiller en venn et litt uventet spørsmål. Et spørsmål som er litt utenfor det repertoaret man vanligvis tyr til. Et spørsmål hvor vennen faktisk må by litt mer på seg selv enn det han kanskje vanligvis gjør. Og det er nettopp det som gjerne skjer i slike situasjoner – at den andre griper begjærlig anledningen til å bli mer personlig og fortrolig.

Hvis vedkommende mot formodning ikke ønsker å svare på det overraskende spørsmålet, vil han antakelig bare føyse det hele bort eller komme med et nokså intetsigende eller kryptisk svar, som ikke akkurat inviterer til flere nærgående spørsmål. Men da har du i alle fall prøvd, og ingen skade er skjedd. Vennskapet kan ganske sikkert bare fortsette som før.

En litt annen variant er at du selv byr på mer av dine innerste tanker og følelser, og på den måten inviterer vennene inn i dine indre gemakker. Heller ikke det trenger å være veldig krevende. Hvis noen for eksempel spør hvordan det går, kan du i stedet for å svare «bare bra» – som man ofte gjør, svare litt mer genuint.

Kanskje kan du si noe sånt som dette: «Takk som spør, og for å være helt ærlig med deg, så går det ikke så veldig bra for tiden.» Og så kan du fortelle om det som ikke er så bra, og som du gjerne skulle delt med en god venn. Og dermed er dere allerede i gang med en mer åpen og fortrolig dialog. Og husk at åpenhet skaper mer åpenhet.