Snarveier

For ett år siden, 12 mars 2020, stengte samfunnet på en måte ingen av oss noen gang hadde forestilt oss. En nedstengning ingen av oss har opplevd før – og det forandret hverdagen for oss alle. I over ett år har en tålmodig befolking fått tålmodigheten sin satt på prøve. Vi har begrenset vår sosiale kontakt, isolert oss selv, og de heldigste av oss har funnet seg en kohorter – mens noen av oss har vært helt for oss selv.

Så, hvordan kan en slik psykisk påkjennelse prege et samfunn over en lenger tidsperiode? Aldri før har vi vært så nærme en så enorm psykisk bakrus som den vi står ovenfor nå, og aldri før har hele befolkingen vært utsatt i like stor grad. Så hvordan skal vi sammen komme oss gjennom en slik surrealistisk påkjennelse på psyken?

Sammen – for vi mennesker er flokkdyr som trives best sammen. I en slik krevende tid er det enda viktigere å ta opp telefonen for å ringe, ta en kveld på FaceTime eller bare møtes for en liten tur utendørs. Det er de små, og omtenksomme tingene, som kan utgjøre en mindre psykisk bakrus når vi endelig kan komme tilbake til hverdagen vi kjenner og savner. Selv om alle aldersgrupper blir berørt, er noen grupper selvsagt mer utsatt enn andre – og i dette tilfellet vil jeg trekke frem studenter og unge voksne. Dette handler ikke om å legge skyld på en regjering som har nedprioritert de sårbare, men øke oppmerksomheten rundt en utsatt gruppe som ikke har blitt prioritert. Selvsagt skal vi verne de mest sårbare i samfunnet, men er de vi unge voksne, vi studenter, som skal betale denne prisen alene?

I 2018, for snart 3 år siden, slet en av fire studenter med alvorlige psykiske lidelser – en trend som bare har fortsatt å øke i et stengt samfunn. Svak oppfølgning, stengte utdanningsinstitusjoner og enorm nedgang i fritidsaktiviteter har bidratt til at flere studenter føler seg enda mer alene og ignorert. Men det er ikke for sent å snu denne trenden – vi kan sammen vise at selv i de mest utsatte i dagens samfunn har enorm verdi.

«Vi må rett og slett være mer tilstedeværende og oppmerksomme på folkene i livet vårt.»

Jeg gikk nesten 23 år i fornektelse om at jeg hadde angst, noe som spiste opp en del av meg hver gang jeg lukket opp øynene mine. Selv om jeg alltid har hatt mange gode mennesker rundt meg, var jeg altfor redd til å et stege om å be om hjelp – og jeg kjempet en indre kamp selv mine nærmeste ikke visste noe om.

«Det er derfor det er så viktig å være oppmerksom og tilstedeværende, slik at færre unge voksne føler seg oversett og ignorerte.»

For at vi flokkdyr skal kunne komme sterkere tilbake fra den enorme psykiske påkjennelsen som denne pandemien har vært, må vi være der for hverandre – for vi er mye sterkere sammen. Og du er ikke alene.

 

Om skribenten

Mikhail Gruzdev er en 24 år gammel ingeniørstudent, forfatter og aktivist for psykisk helse – spesielt blant unge voksne. Opprinnelig fra Moss, har Gruzdev tilbrakt siste årene på Sørlandet hvor han har utdannet seg innenfor mekatronikk og industriell økonomi og teknologiledelse. Gjennom hele livet har han blitt preget av angst, ensomhet og kroppsbildeforstyrrelser, noe som bidro til at han nådde bunn i 2019, og startet veien mot livsstilsendring og en sunn psykisk helse. Og det var akkurat denne endringen som motiverte han til å skrive «Du er ikke alene – den indre kampen til generasjon prestasjon», for å senke terskelen blant unge voksne i Norge for å snakke om psykiske lidelser og tabubelagte temaer.

5 grunner til å markere Verdensdagen

Det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte

Mindre tabu og skam rundt psykiske utfordringer

Du er med på å skape et mer inkluderende nærmiljø

Et rausere samfunn gir bedre psykisk folkehelse

Du styrker din egen psykiske helse

Registrer markering