Snarveier

Som barn spør vi om alt hele tiden. Vi er nysgjerrige og vi ønsker å lære. Som barn tør vi spørre.

Hvorfor er den grønn?

Hvorfor er du lei deg?

Hvorfor er det sånn og slik?

«Barn spør hele tiden.»

Jeg tenker at dette er noe av det viktigste vi mister på veien mot å bli voksne.

For ett par uker siden la jeg ut følgende setning på mine sosiale medier for å se hva jeg fikk til svar, er du en som tør å spørre?

Jeg var ikke veldig overrasket over svarene ”Nei, jeg tør ikke.”, ”Jeg er redd for svaret jeg kan få og at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med svaret.”, ”Jeg synes det er vanskelig å ikke virke frekk.”. Mens noen syntes det er lett å spørre og tenker på det som omsorg og empati.

Jeg tenker det er viktig å spørre. Sende en melding, ta ansvar for å si at jeg tåler svaret ditt. Vi må bli modigere. Vi må bry oss. Det ligger veldig mye omsorg i ett lite hvordan har du det?

«Følelsen av å bli sett kommer med følelsen av at noen tør å spørre.»

I dag ble jeg konfrontert med ett spørsmål litt utenom det vanlige.Ett spørsmål jeg skulle ønske jeg kunne svare dirkete på der og da, men som i grunn satte meg så ut at jeg måtte tenke litt.
Jeg møtte en dame på butikken, som nettopp har mistet sin mor. Hun spurte meg direkte, når går sorgen over? Går den over? Blir det lettere? Når?…. Hvordan bearbeider du sorgen din.

Hun spurte og jeg ble satt ut.

Nei! Den går ikke over. Den blir en del av livet som vi på hver vår måte må håndtere. Sorgen blir, enten vi vil eller ei, inkludert i hverdagen vår og dagene blir farget av den, på forskjellige vis.
Liksom årstider farger hverdagen. Om sommeren er det enklere (synes jeg) enn på vinteren.

Jeg tenker ikke på min mor med sorg lenger.Heller en ettertanke om hvordan dagene var….og at hun helt sikkert ville hatt godt av å se at livet smiler for meg mesteparten av tiden.
Hun var en stolt mor oppi dager preget av lite stolthet.Hun var sterk på sitt vis, i en haug av svake sider.Men akkurat dette, forsvinner.

Sorgen endrer seg. Den forandrer seg, med oss, mot oss, sammen med oss…..det hender jeg må minne meg selv på den. Og det er godt, at den ikke er altoverskuende.

Så sto vi der på Rema 1000, med hver vår kurv, i svett treningstøy….og pratet om døden.

Og det var fint!

«Jeg er så takknemlig for disse møtene med mennesker som prater fra hjertet, mennesker som tør spørre – Hjertespråket!»

Vi avsluttet med å ønske hverandre god helg og ett løfte om å være modigere på å prate om sorg og modigere til å spørre!

Og jeg sitter hjemme, sender en melding til en jeg vet er i sorg og føler meg heldig. For nettopp dette møtet og påminnelsen om å spørre.

«Husk, det er viktig å bli sett.

Ved å spørre, så ser vi!

Vær modige, våg å være tilstede.»

 

Om skribenten:

Robin Bratlie er 41 år og bor og jobber i Porsgrunn. I yrket sitt som psykiatrisk fagarbeider jobber han mye med møter mellom mennesker. Fokus på å tørre å åpne opp og å prate om det som opptar oss.
Robin jobber aktivt med transpersoner og å få ett større behandlingstilbud for mennesker som opplever kjønnsdysfori. Han jobber også med foredraget sitt TRANSforming som tar for seg reisen fra jente til mann. Foredraget er hovedsakelig rettet mot helsevesen og familie og venner av transpersoner.
Robin er en forkjemper for det å tørre å prate med store bokstaver.

5 grunner til å markere Verdensdagen

Mer åpenhet om psykisk helse kan føre til:

At det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte

Mindre tabu og skam rundt psykiske utfordringer

Å styrke den psykiske helsen

Et mer inkluderende nærmiljø, arbeidsmiljø og skolemiljø

Et rausere samfunn

Registrer markering