Snarveier

Det å være pårørende og tilstede for mennesker som strever er en kraftanstrengelse. På mange måter er du en toppidrettsutøver som kanskje aldri kommer i mål. Og du står der UTEN et team med mennesker rundt deg, som passer på din fysiske og psykiske helse. Som sørger for at du spiser, sover, hviler og forbedrer deg med det beste av utstyr og kunnskap.

Som mentaltrener og relasjonsterapeut er jeg opptatt av å skape robuste mennesker i robuste relasjoner. Hvor alle blir sett og anerkjent, som føler et dypere hvorfor og føler seg verdifulle.
Å være pårørende er krevende, givende og kanskje livets viktigste oppgave.

Fordi, vi vet sjelden når livet snur og vi selv plutselig trenger noen, for å ikke bare overleve, men også leve. Før eller siden trenger vi alle håp, for livet treffer, igjen og igjen. Derfor trenger vi forbilder, forbilder som inspirerer til mot. Mot til å være i det vonde sammen med oss. Det kan ta seg tid. Men tiden er ofte en venn. Om du deler den med noen.

Sammen er vi alltid sterkere. Ved å se hverandre, ser vi ofte oss selv. Bryr jeg meg, undrer jeg meg.
Vi må våge spørre mer, våge bry oss.

Men, det er for lett å spørre hvordan har du det? Vi forventer korte svar som, «joda det går opp og ned», «Det må jo bare gå», «fint» «henger i stroppen» ….

Når vi spør, så må det forplikte mer, vi må virkelig ville se. Se folk i øya, se det som synes først når vi virkelig BRYR oss. Ikke spør folk om hvordan de har, om du ikke er interessert i svaret. Mange føler de må juge, fordi de ikke vil være til bry, eller virke svake og klagete.

For mange år siden da jeg tok min bachelorgrad i barnevern, fant jeg håp i den signifikante andre. Som betyr betydningen av at et eneste menneske ser et sårbart barn i hverdagen. At det er dette ene menneske som ser, som skal til for at dette barnet har en sjanse.

Denne signifikante andre kan vi alle være i hverandres liv uansett alder, historie og status. Den ene som ser, velger å se, prioriterer å se, orker å se.

Men for å ha alle disse positive følelsene som energi, styrke, mot, ydmykhet, og undring som gir handlekraft må vi også lytte innover.
«Hva trenger jeg akkurat nå?»
Ved å unne deg selv det beste, vil du være ditt beste jeg for andre.
Ta godt vare på deg selv og gjør ofte det du trenger for å fylle på. De eneste som reagerer at du setter grenser i eget liv er de som tjener på at du ikke har noen.
For du må aldri glemme at du er en toppidrettsutøver som kanskje aldri kommer i mål. Derfor må du må være den viktigst ressursen i eget liv. Det er denne innsikten som gir den modigste utsikten.

 

Om skribenten:

Bianca Simonsen er profesjonell kurs-foredragsholder, og programleder i Podcasten Snakk Om. Hun ble kjent for det norske folk i 2012 da hun delte sin historie i boken «Etter verdens ende – en historie om å velge livet». Der forteller hun om da hun som 31 åring opplevde sitt livs største utfordring da mannen hun elsket tok sitt eget liv, og hun ble enke og alenemor til tvillinggutter og fosterbarn. Boken ble en bestselger. I dag eier hun blant annet av Firmaet www.gjorenforskjell.no , og jobber som instruktør i Forsvaret.

5 grunner til å markere Verdensdagen

Mer åpenhet om psykisk helse kan føre til:

At det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte

Mindre tabu og skam rundt psykiske utfordringer

Å styrke den psykiske helsen

Et mer inkluderende nærmiljø, arbeidsmiljø og skolemiljø

Et rausere samfunn

Registrer markering