Snarveier

 «For of all sad words of tongue or pen,

The saddest are these: «It might have been!»

Strofen er hentet fra diktet ”Maud Muller” av John Greenleaf Whittier (1807–1892). De fleste av oss kan vel kjenne oss igjen i vemodet over noe som ikke ble noe av. Slike følelser er blitt mer aktuelle for veldig mange mennesker etter at store deler av Norge ble stengt 12.mars 2020.

Vi mennesker er forskjellige, så våre reaksjoner i en slik situasjon vil variere. Noen vil kunne oppleve lettelse i situasjonen fordi man slipper unna krevende sosiale arrangementer eller vanskelige familiesammenkomster. Andre vil kjenne seg mindre utenfor og annerledes fordi det å sitte alene hjemme plutselig er vanlig. En del mennesker trives godt alene, og plages mindre av situasjonen enn andre.

Men for veldig mange mennesker er den tiden vi er inne i preget av mange vonde og vanskelige følelser.

Ukjent opplevelse

Å være rammet av en pandemi vil for de aller fleste være en ny og hittil ukjent opplevelse. Uforutsigbarheten som ligger i det at vi ikke vet hvor lang tid det vil ta før livet normaliseres gjør alt verre. Mange vil oppleve isolasjonen som høyst ufrivillig selv om man ”velger” å føye seg etter retningslinjene fra myndighetene. Frykten for å bli smittet og alvorlig syk for egen del eller at viruset skal ramme noen man er glad i vil også være en bekymring for mange mennesker.

Atskillelse er psykisk belastende

I tillegg er det å være atskilt fra andre mennesker psykisk belastende i seg selv. Det vet vi fra forskning både på isolasjon, fengsling og andre situasjoner hvor mennesker er forhindret fra å treffe andre.

Alle disse temaene er verdt refleksjoner, men det er spesielt ett tema jeg har lyst til å gå litt dypere inn i her, og det er tapsopplevelsene mange har i disse tider.

Mange typer tap

Det er mange tap for tiden. Noen mennesker dør av COVID-19, og taper selve livet. Mennesker dør også av andre årsaker i disse dager. Og de er tapt for sine nære og kjære. Deres pårørende er pårørende i en tid hvor det trøstende fellesskapet ikke finnes i sin vanlige form. Hvis det er slik at delt sorg er halv sorg, er det mange som må bære hel sorg alene nå, fordi man ikke kan sitte tett sammen, klemme hverandre og dele følelser og opplevelser ansikt til ansikt.

Mange opplever tap av helse. Selve koronaviruset kan gi sykdom, selv om det skjer hos de færreste av dem som blir smittet. Fysisk inaktivitet, bortfall av helsefremmende aktiviteter og behandlingstilbud, samt frykt for å oppsøke helsetjenesten, kan bidra til å forverre helsetilstanden hos mennesker med ulike sykdommer. For mennesker med psykiske lidelser eller helseplager av psykisk karakter, vil det kunne være spesielt krevende å miste sin kontakt med andre mennesker. Terskelen for å ta kontakt per telefon eller nett kan være høy når ordinære avtaler er tapt.

Tap av jobb og inntekt gir tap av trygghet

Vi leser også i media om alle dem som mister inntektgrunnlaget sitt. Noen er selvstendig næringsdrivende og får ikke oppdrag lenger, mens ande jobber i bedrifter og foretak som må nedbemanne. Mennesker blir permittert og oppsagt på grunn av den situasjonen koronasmitten har skapt. Tap av inntekt og tap av arbeid representerer begge hendelser som er store tap. Jobb representerer alt fra meningsfull aktivitet i hverdagen til en del av folks identitet. Inntekt gir evne til å sørge for seg selv og barna sine med bosted, mat og nødvendigheter. Bortfall av inntekt eller frykt for å miste inntekt vil rokke ved fundamentet i hverdagslivet for de aller fleste og gi uro og bekymring. Tap av jobb og inntekt gir tap av trygghet.

Ingen å dele opplevelse med

Man får heller ikke delt opplevelser. Vi har sett oppslag om par som har valgt å gifte seg, men de få gjestene som er tilstede holder seg på to meter avstand. Kvinner har født uten sin partner tilstede. Begravelser har til en viss grad vært gjennomført, men også der på et minimumsnivå når det gjelder deltakelse. Mange får ikke tatt farvel på den måten de skulle ønske. Konfirmasjoner, bursdager, reiser – det blir ikke de store festlighetene for tiden. For dem som skulle møttes, er det et tap ikke å gjøre det.

Andre tapsopplevelser kan synes mindre i sammenlikning med de jeg har nevnt, men også det å ikke kunne gå på treningssenteret sitt, det å ikke få klippet håret eller gått til tannlegen for å erstatte en fylling som er falt ut, vil likevel ha betydning i folks hverdag og for livskvaliteten.

Russen mister russefeiringen og hytteeiere får ikke dratt på hytta.

Lite meningsfullt å lage et tapshiarki

Når disse siste eksemplene kommer opp, vil mange fnyse og be folk om å skjerpe seg fordi det finnes dem som har verre tapsopplevelser. Det er klart det går an å forstå at i sammenlikningen med å miste noen i COVID-19, synes hytteturen som en mindre forsakelse. Men er det viktig at vi husker at vi snakker om følelser nå. En vond følelse blir ikke mindre vond at at noen andre har verre opplevelser, og det er ikke meningsfullt å lage et tapshierarki. Folk har de følelsene de har, og mange vonde følelser kan gå ut over livskvaliteten hvis man ikke vet hvordan man skal håndtere dem.

Vi er mange som har mange tapsopplevelser nå.

Aksepter de følelsene du får

Vi må anerkjenne våre egne og hverandres følelser uten å sette oss til doms over hva som har utløst dem skal vi være til hjelp for hverandre i disse dager. Det er ingen konkurranse i vonde opplevelser. Dessverre er det sånn at vi ikke automatisk er på vårt beste i krisetider. Stress gjør det vanskeligere for oss å sette oss inn i andre menneskers situasjon. Kombinert med frykt, kan mange stygge kommentarer om andre mennesker og andre menneskers reaksjoner og følelser dukke opp, for eksempel i ulike kommentarfelt.

Vi kan godt si at i tillegg til den nasjonale dugnaden vi er inne i nå for å hindre smittespredning, trenger vi også dugnadsånd når det gjelder akseptering av vonde følelser.

Vi trenger raushet og aksept for at vi er ulike, har ulike tapsopplevelser og håndterer situasjonen forskjellig.

En slik raushet trenger vi ikke bare nå.

Vi må huske det vi opplever nå etterpå – når alt er ”bra igjen”.

Mye i livet annerledes enn planlagt

Mange av oss har det bra til vanlig, men det er mange mennesker som sliter med følelsen av ensomhet og isolasjon, og som sørger over alt som ikke ble også når Norge ikke er stengt.

Det er så mye som kan skje i livet, uavhengig av pandemier.

Mye i livet blir annerledes enn det man hadde sett for seg. Kanskje får man ikke tatt den utdanningen man hadde lyst til. Kanskje treffer man ikke en å dele livet med. Kanskje får man ikke barn selv om man ønsker seg det. Kanskje treffer man noen, men parforholdet går i stykker. Kanskje får man helsemessige utfordringer som legger begrensinger for livsutfoldelsen.

Ta med oss gode erfaringer etter pandemien

Når vi igjen kan møtes og klemme hverandre og snakkes ansikt til ansikt, håper jeg vi kan ta med oss våre nye erfaringer. Jeg håper vi kan bruke de erfaringene vi alle har gjort oss i denne tiden til å bli litt klokere og litt mer inkluderende.

Jeg håper vi kan bruke våre nye erfaringer til bedre å forstå og anerkjenne andre mennesker, til å melde oss som frivillige og handle for andre mennesker også når denne tiden er over.

Jeg håper vi fortsetter å bekjempe isolasjon og ensomhet også når det ikke lenger gjelder oss alle lenger, men bare noen.

Om forfatteren:

Anne Kristne Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater og førstelektor på master og videreutdanning i psykisk helsearbeid ved OsloMet.
Har har lang erfaring som kliniker, leder og fagrådgiver og er fast spaltist for RVTS Sør og Bladet Psykisk helse.
Hun har skrevet flere bøker inkludert tre fagbarnebøker om barn som pårørende.

Anne Kristine Bergem Foto: Eivind Mo Andreassen
Anne Kristine Bergem Foto: Eivind Mo Andreassen

5 grunner til å markere Verdensdagen

Mer åpenhet om psykisk helse kan føre til:

At det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte

Mindre tabu og skam rundt psykiske utfordringer

Å styrke den psykiske helsen

Et mer inkluderende nærmiljø, arbeidsmiljø og skolemiljø

Et rausere samfunn

Registrer markering